Dette spørsmålet har Dagens Næringsliv hver dag har stilt sine intervjuobjekter i sommer. Det har kommet interessante svar, - jeg har lyst til å minne om en mindre kjent regulering som helt åpenbart er moden for oppheving. Jeg må medgi at dent ikke er like omtalt og omstridt som stengetider på polet dagen før helligdager, men kanskje nettopp derfor fortjener å bli løftet frem.
På legemiddelområdet har det i mange år vært et krav om fullsortiment for legemiddelgrossister. Kravet innebærer at alle grossister må føre alle legemidler. I praksis har det vist seg at ingen av dagens grossister oppfyller dette kravet, mens nye aktører må dokumentere at de kan det. Dette gjelder selv om de kun ønsker f.eks å levere sykehuslegemidler.
Her har vi et urimelig konkurransehemmende krav som mangler en folkehelsemessig begrunnelse. Det er også en særnorsk bestemmelse som både Konkurransetilsynet, Stortingets helse- og omsorgskomite og Statens legemiddelverk har tatt til orde for å avskaffe.
Ballen ligger nå hos statsråden som har sendt Legemiddelverkets forslag på høring. Hun kan nå gjennomføre forskriftsendring som kan bidra til mer konkurranse og effektivitet. Som sykehuseier vil hun selv kunne tjene på dette. Vil det ramme pasientene? Nei, alle apotek skal fortsatt føre alle godkjente legemidler, men flere vil konkurrere om å levere til apotekene. Det vil samfunnet tjene på. Så jeg henger meg på og sier: Opphev kravet, slipp til flere aktører og gi oss større konkurranse på dette område.
mandag 6. august 2012
fredag 25. mai 2012
Penger spart = penger tjent?
Norske pasienter må vente på nye og bedre medisiner fordi myndighetene mener de er for dyre. Samtidig klarer ikke Regjeringen å bruke opp midler som Stortinget allerede har bevilget til medisiner.
Revidert nasjonalbudsjett viser at Norge tjener godt på finanskrisen, fordi en sterk norsk krone gir lavere medisinpriser. Faktisk sparer vi 135 millioner kroner på kostnadsutviklingen og økt bruk av kopimedisiner, noe som åpner for enda mer helse for pengene.
En slik positiv økonomisk overraskelse kunne for eksempel blitt øremerket nye medisiner i spesialisthelsetjenesten, slik at helsetjenesten kunne tilbudt innovative kreftmedisiner som land med langt dårligere økonomi enn Norge allerede har tatt bruk.
Når Regjeringen i stedet velger å redusere budsjettet, viser det at det finnes penger til å fase inn nye medisinske innovasjoner, men at det ikke er politisk vilje til å ta dem i bruk.
Det blir et ekstra paradoks når myndighetene de siste månedene har diskutert nye kreftmedisiner, og funnet at noen av dem blir for kostbare. I stedet for å tilby pasienter ny og bedre behandling for disse ekstra midlene, velger man heller å redusere budsjettene. Det understreker tydelig at norske myndigheter har et ensidig legemiddelpolitisk mål om lavest mulig pris.
Sammen med Storbritannia har Norge allerede de laveste medisinprisene i Vest-Europa. Det virker nok underlig for mange. Når vi samtidig sender regningen for utvikling av nye medisiner til de som rammes hardere av den globale finanskrisen, så er det ikke lenger underlig. Det er direkte usolidarisk.
Det kan også redusere sjansen for at fremtidige medisinske fremskritt blir en realitet. Og da kan man jo spørre seg om penger spart virkelig er penger tjent.
Regjeringen: Revidert statsbudsjett
Dagens Medisin: - Norske pasienter taper
Revidert nasjonalbudsjett viser at Norge tjener godt på finanskrisen, fordi en sterk norsk krone gir lavere medisinpriser. Faktisk sparer vi 135 millioner kroner på kostnadsutviklingen og økt bruk av kopimedisiner, noe som åpner for enda mer helse for pengene.
En slik positiv økonomisk overraskelse kunne for eksempel blitt øremerket nye medisiner i spesialisthelsetjenesten, slik at helsetjenesten kunne tilbudt innovative kreftmedisiner som land med langt dårligere økonomi enn Norge allerede har tatt bruk.
Når Regjeringen i stedet velger å redusere budsjettet, viser det at det finnes penger til å fase inn nye medisinske innovasjoner, men at det ikke er politisk vilje til å ta dem i bruk.
Det blir et ekstra paradoks når myndighetene de siste månedene har diskutert nye kreftmedisiner, og funnet at noen av dem blir for kostbare. I stedet for å tilby pasienter ny og bedre behandling for disse ekstra midlene, velger man heller å redusere budsjettene. Det understreker tydelig at norske myndigheter har et ensidig legemiddelpolitisk mål om lavest mulig pris.
Sammen med Storbritannia har Norge allerede de laveste medisinprisene i Vest-Europa. Det virker nok underlig for mange. Når vi samtidig sender regningen for utvikling av nye medisiner til de som rammes hardere av den globale finanskrisen, så er det ikke lenger underlig. Det er direkte usolidarisk.
Det kan også redusere sjansen for at fremtidige medisinske fremskritt blir en realitet. Og da kan man jo spørre seg om penger spart virkelig er penger tjent.
Regjeringen: Revidert statsbudsjett
Dagens Medisin: - Norske pasienter taper
onsdag 18. januar 2012
Noe å lære av David Cameron?
I en tale før jul trakk den britiske statsministeren opp ambisiøse forventninger til landets helseindustri. Han tok utgangspunkt i alle de britiske Nobelprisvinnerne i medisin og i landets helse- og legemiddelindustri som sysselsetter 165 000 briter. Han la også vekt på hvor viktig en sterk helseindustri er for befolkningens tilgang til nye effektive medisiner. Selv om Cameron karakteriserte helseindustrien som juvelen i kronen i britisk økonomi, påpekte han at det er mange trusler mot næringen som myndighetene må engasjere seg i. Press på det offentlige helsesystemet med påfølgende spareforslag, patentsituasjonen som ikke generer nok inntekter til utvikling av nye medisiner, og behov for personlig tilpassede medisiner var utfordringer han tok opp i talen. Han skisserte også opp behovet for en ny modell for legemiddelutvikling.
Den britiske statsministeren avsluttet sin tale med å love at hans dør alltid skal holdes åpen for industrien, og at han vil gjøre hva han kan for at landet utvikler nye medisiner og utprøver dem på bristiske sykehus. Jeg vil gjerne minne om at også Norge har en viktig helseindustri og at norske forskere kan bidra til vekst i denne viktige industrien. Vi har et godt helsevesen som kan utprøve de nye medisinene og ta dem i systematisk bruk når de blir alment tilgjengelige.
Jeg vet at norske politikere også har ambisjoner for industrien vår. Jeg håper at Regjeringen også vil uttrykke dem på samme poitive måte.
Les talen til David Cameron
Den britiske statsministeren avsluttet sin tale med å love at hans dør alltid skal holdes åpen for industrien, og at han vil gjøre hva han kan for at landet utvikler nye medisiner og utprøver dem på bristiske sykehus. Jeg vil gjerne minne om at også Norge har en viktig helseindustri og at norske forskere kan bidra til vekst i denne viktige industrien. Vi har et godt helsevesen som kan utprøve de nye medisinene og ta dem i systematisk bruk når de blir alment tilgjengelige.
Jeg vet at norske politikere også har ambisjoner for industrien vår. Jeg håper at Regjeringen også vil uttrykke dem på samme poitive måte.
Les talen til David Cameron
onsdag 16. november 2011
Stump røyken på KOLS-dagen!
Over halvparten av norske KOLS-pasienter fortsetter å røyke til tross for sykdommen. Det er en stor utfordring for norsk helsepersonell.
Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) er en samlediagnose for en rekke nært beslektede sykdommer med kronisk og mer eller mindre irreversibel nedsettelse av lungefunksjonen.
I det snaue tiåret fra 1996 til 2005 ble forekomsten av KOLS nesten fordoblet, og nå er hele 370.000 nordmenn rammet.
Når vi i dag markerer den internasjonale KOLS-dagen, er budskapet fra Verdens helseorganisasjon (WHO) ganske dystert: De tror sykdommen vil være den tredje viktigste dødsårsaken i 2020.
Røyking er den vanligste årsaken til KOLS og forklarer to av tre sykdomstilfeller. Som følge av den utstrakte røykingen blant de som var unge for noen tiår siden, vil forekomsten av KOLS fortsette å stige i årene som kommer.
Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og oppfølging av KOLS, som nå er på høring, viser at røykeslutt er det eneste tiltaket som kan bremse fallet i lungefunksjon, utvikling av symptomer og samtidig forlenge overlevelse.
Til tross for dette viser norske tall at over halvparten av pasienter diagnostisert med KOLS fortsetter å røyke - det utgjør hele 200.000 røykende KOLS–pasienter!
Her ligger det en kjempeutfordring for norsk helsepersonell. Vi kan jo ikke vedta røykeslutt, selv om det gir enorme gevinster både for samfunnsøkonomi og den enkeltes helse.
Av de som prøver å slutte på egenhånd er det bare 5 prosent som lykkes med å bli varig røykfrie. De siste årene har det blitt utviklet ulike legemidler som skal hjelpe folk til å slutte, og de mest effektive kan vise til 19 prosent varig røykfrie. Det er fortsatt et relativt lavt tall, men likevel fire ganger flere enn de som prøver på egenhånd.
Helsemyndighetene har slått fast at det er to ting som har dokumentert effekt; veiledning og medikamentell behandling. Bruker man begge sammen, blir effekten størst.
Jeg er stolt over å representere en industri som forsker frem og utvikler gode legemidler som kan gjøre livet enklere for KOLS-pasienter.
Vi er imidlertid også avhengig av helsepersonell som med sin kunnskap, veiledning og medisinske behandling kan bidra til at enda flere lykkes med sine røykesluttforsøk.
Derfor håper jeg flest mulig vil gripe KOLS-dagen, enten de er røykere, KOLS-pasienter eller helsepersonell.
Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) er en samlediagnose for en rekke nært beslektede sykdommer med kronisk og mer eller mindre irreversibel nedsettelse av lungefunksjonen.
I det snaue tiåret fra 1996 til 2005 ble forekomsten av KOLS nesten fordoblet, og nå er hele 370.000 nordmenn rammet.
Når vi i dag markerer den internasjonale KOLS-dagen, er budskapet fra Verdens helseorganisasjon (WHO) ganske dystert: De tror sykdommen vil være den tredje viktigste dødsårsaken i 2020.
Røyking er den vanligste årsaken til KOLS og forklarer to av tre sykdomstilfeller. Som følge av den utstrakte røykingen blant de som var unge for noen tiår siden, vil forekomsten av KOLS fortsette å stige i årene som kommer.
Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og oppfølging av KOLS, som nå er på høring, viser at røykeslutt er det eneste tiltaket som kan bremse fallet i lungefunksjon, utvikling av symptomer og samtidig forlenge overlevelse.
Til tross for dette viser norske tall at over halvparten av pasienter diagnostisert med KOLS fortsetter å røyke - det utgjør hele 200.000 røykende KOLS–pasienter!
Her ligger det en kjempeutfordring for norsk helsepersonell. Vi kan jo ikke vedta røykeslutt, selv om det gir enorme gevinster både for samfunnsøkonomi og den enkeltes helse.
Av de som prøver å slutte på egenhånd er det bare 5 prosent som lykkes med å bli varig røykfrie. De siste årene har det blitt utviklet ulike legemidler som skal hjelpe folk til å slutte, og de mest effektive kan vise til 19 prosent varig røykfrie. Det er fortsatt et relativt lavt tall, men likevel fire ganger flere enn de som prøver på egenhånd.
Helsemyndighetene har slått fast at det er to ting som har dokumentert effekt; veiledning og medikamentell behandling. Bruker man begge sammen, blir effekten størst.
Jeg er stolt over å representere en industri som forsker frem og utvikler gode legemidler som kan gjøre livet enklere for KOLS-pasienter.
Vi er imidlertid også avhengig av helsepersonell som med sin kunnskap, veiledning og medisinske behandling kan bidra til at enda flere lykkes med sine røykesluttforsøk.
Derfor håper jeg flest mulig vil gripe KOLS-dagen, enten de er røykere, KOLS-pasienter eller helsepersonell.
onsdag 26. oktober 2011
Nordmenn ligger på smertetoppen, men er likevel langt bak gjennomsnittet i Europa på diagnose og riktig behandling
Kroniske smerter kan beskrives som ”en smerte som har vart lenger enn en sykdom eller skade ville brukt på å leges”, ofte beregnet til tre til seks måneder. Hovedsakelig er det snakk om muskel- og skjelettsykdommer, som oftest rammer kvinner.
En fersk undersøkelse viser at mens hver femte person på kontinentet lider av kroniske smerter, gjelder dette hver tredje nordmann. Kronisk smerte er svært individuelt og det finnes ingen entydige grunner for at Norge er på smertetoppen i Europa.
Vurdering og behandling av kronisk smerte hører ikke under en enkelt medisinsk disiplin, og derfor blir veien mot en korrekt diagnose og tilfredsstillende behandling ofte oppstykket, vanskelig og kostbar.
Det som imidlertid er ganske klart, er at nordmenn ligger langt bak gjennomsnittet i Europa når det gjelder hvor lang tid det tar før man får diagnose og riktig behandling.
I Norge tar det gjennomsnittlig 3,2 år før en pasient med kronisk smerte får endelig diagnose - mot 2,2 år Europa sett under ett.
I Norge tar det gjennomsnittlig 3,8 år før disse pasientene får en tilfredsstillende behandling – mot 1,9 år i Europa sett under ett.
Det betyr at vi må vente et helt år ekstra på diagnose, og ytterligere to år ekstra på en tilfredsstillende behandling.
Det er – i mangel på bedre ord – både smertefullt og lite tilfredsstillende å konstatere.
Og det er ikke bare den kroniske smerten som gjør vondt. Pasienter med slike plager sliter oftere med sosiale og økonomiske problemer som en følge av situasjonen de er i. 40 prosent mener plagene virker negativt på familie og venner, og over en tredel føler plagene isolerer dem. Da kommer det neppe overraskende at slike plager ofte er forbundet med depresjon.
Kroniske smerter kan oppleves som ganske diffust for de av oss som ikke er plaget. Det gjør at mer enn hver tredje smertepasient mener andre tviler på at smertene deres er ekte, og opplever å bli beskyldt for å bruke smerte som unnskyldning for ikke å jobbe.
Det vi med sikkerhet vet, er at hele 50 prosent av alle uførevedtak skyldes kronisk smerte. Det gjør dette til den desidert viktigste enkeltårsaken til at personer blir uføretrygdet, og burde derfor også være et høyt prioritert område i det norske helsevesenet.
Det er det ikke.
I dag presenteres Pain proposal-rapporten som fokuserer på hvordan kronisk smerte behandles i Norge. Her legges det frem tre hovedutfordringer for å takle den viktigste enkeltårsak til at nordmenn blir uføretrygdet:
Det første er å øke kunnskapsnivået om kroniske smerter i medisinstudiet og spesialistutdanningen.
Det andre er forbedre samarbeidet mellom fastlege og spesialist for å unngå dyre og unødvendige undersøkelser.
Det tredje er å etablere formelle krav til ”smertespesialister” og øke antall tverrfaglige smerteklinikker. Alle sykehus med primærfunksjon bør ha et slikt smertemedisinsk tilbud.
Mer informasjon om Pain Proposal-rapporten
Les kronikk i Aftenposten idag
En fersk undersøkelse viser at mens hver femte person på kontinentet lider av kroniske smerter, gjelder dette hver tredje nordmann. Kronisk smerte er svært individuelt og det finnes ingen entydige grunner for at Norge er på smertetoppen i Europa.
Vurdering og behandling av kronisk smerte hører ikke under en enkelt medisinsk disiplin, og derfor blir veien mot en korrekt diagnose og tilfredsstillende behandling ofte oppstykket, vanskelig og kostbar.
Det som imidlertid er ganske klart, er at nordmenn ligger langt bak gjennomsnittet i Europa når det gjelder hvor lang tid det tar før man får diagnose og riktig behandling.
I Norge tar det gjennomsnittlig 3,2 år før en pasient med kronisk smerte får endelig diagnose - mot 2,2 år Europa sett under ett.
I Norge tar det gjennomsnittlig 3,8 år før disse pasientene får en tilfredsstillende behandling – mot 1,9 år i Europa sett under ett.
Det betyr at vi må vente et helt år ekstra på diagnose, og ytterligere to år ekstra på en tilfredsstillende behandling.
Det er – i mangel på bedre ord – både smertefullt og lite tilfredsstillende å konstatere.
Og det er ikke bare den kroniske smerten som gjør vondt. Pasienter med slike plager sliter oftere med sosiale og økonomiske problemer som en følge av situasjonen de er i. 40 prosent mener plagene virker negativt på familie og venner, og over en tredel føler plagene isolerer dem. Da kommer det neppe overraskende at slike plager ofte er forbundet med depresjon.
Kroniske smerter kan oppleves som ganske diffust for de av oss som ikke er plaget. Det gjør at mer enn hver tredje smertepasient mener andre tviler på at smertene deres er ekte, og opplever å bli beskyldt for å bruke smerte som unnskyldning for ikke å jobbe.
Det vi med sikkerhet vet, er at hele 50 prosent av alle uførevedtak skyldes kronisk smerte. Det gjør dette til den desidert viktigste enkeltårsaken til at personer blir uføretrygdet, og burde derfor også være et høyt prioritert område i det norske helsevesenet.
Det er det ikke.
I dag presenteres Pain proposal-rapporten som fokuserer på hvordan kronisk smerte behandles i Norge. Her legges det frem tre hovedutfordringer for å takle den viktigste enkeltårsak til at nordmenn blir uføretrygdet:
Det første er å øke kunnskapsnivået om kroniske smerter i medisinstudiet og spesialistutdanningen.
Det andre er forbedre samarbeidet mellom fastlege og spesialist for å unngå dyre og unødvendige undersøkelser.
Det tredje er å etablere formelle krav til ”smertespesialister” og øke antall tverrfaglige smerteklinikker. Alle sykehus med primærfunksjon bør ha et slikt smertemedisinsk tilbud.
Mer informasjon om Pain Proposal-rapporten
Les kronikk i Aftenposten idag
fredag 21. oktober 2011
Et nytt medisinsk fremskritt
Et legemiddel mot kreft ser ut til å være effektivt mot den gåtefulle sykdommen kronisk utmattelsessyndrom (ME). Godt medisinsk skjønn fra oppmerksomme leger kan dermed hjelpe en pasientgruppe som har slitt med behandlingsalternativer.
Onsdag kveld fortalte TV2 historien om legene ved Haukeland sykehus som har skapt håp for de mange som sliter med kronisk utmattelsessyndrom (ME). Ved å gi ME-pasienter et kreftlegemiddel har legene klart å fjerne symptomene.
ME har lenge vært en gåte. Selv om Verdens helseorganisasjon (WHO) har klassifisert tilstanden som en sykdom i nervesystemet, vet man ikke hva som forårsaker den, og det finnes ingen laboratorietest som påviser tilstanden. Før man kan anslå at det kan være snakk om ME, er man derfor nødt til å utelukke alle andre sykdommer. Det er tidkrevende og kostbart, samtidig som man ikke har noen kur eller anerkjent behandling av ME, utover å lære seg å mestre sykdommen.
Nøyaktig hvor mange som er rammet i Norge er også veldig usikkert. Legene på Haukeland anslår at fem av 100.000 personer får sykdommen, som rammer i alle aldre, men først og fremst kvinner.
Antistoffet rituximab er egentlig en medisin mot kreft, som er utviklet av legemiddelselskapet Roche under navnet Mabthera. Da en pasient med ME utviklet lymfekreft i 2001, opplevde pasienten en dramatisk forbedring av alle ME-symptomer seks-sju uker ut i cellegiftbehandlingen. Tre måneder etter kreftbehandlingen var avsluttet begynte ME-symptomene å returnere. Det fikk legene til å tro at rituximab kunne ha en positiv effekt mot ME, og de valgte derfor å gå videre med nye forsøk.
Man skal alltid vise varsomhet ved bruk av legemidler utenfor indikasjon, altså bruke medisiner til et annet formål enn det legemidlet er ment for. Imidlertid er det både viktig og prisverdig at medisinsk personell ser etter nye løsninger der det virker som om medisinen kommer til kort.
En slik søking etter nye behandlinger underbygger hvor viktig det er med dialog mellom industrien og forskningsmiljøene. Dette kan bidra til å legge grunnlag for nye medisinske fremskritt. Antistoffet Rituximab har tidligere vist seg å være effektivt mot leddgikt, og også den gangen var det en pasient med to diagnoser - både kreft og leddgikt - som fattet legenes interesse, og sørget for at nye pasientgrupper fikk et bedre tilbud.
Jeg vil applaudere det medisinske nybrottsarbeidet til legene på Haukeland sykehus. Selv om det er legemidler som ligger til grunn for oppdagelsen, er dette industriuavhengig forskning hvor legene har utvist et fremragende skjønn for å bringe frem et medisinsk fremskritt.
Nå gjenstår det å se om nybrottsarbeidet kan gi en reell gevinst gjennom at helsemyndighetene satser på bredere forsøk som til slutt kan gjøre behandlingen tilgjengelig for de mange pasienter som sliter med ME.
Onsdag kveld fortalte TV2 historien om legene ved Haukeland sykehus som har skapt håp for de mange som sliter med kronisk utmattelsessyndrom (ME). Ved å gi ME-pasienter et kreftlegemiddel har legene klart å fjerne symptomene.
ME har lenge vært en gåte. Selv om Verdens helseorganisasjon (WHO) har klassifisert tilstanden som en sykdom i nervesystemet, vet man ikke hva som forårsaker den, og det finnes ingen laboratorietest som påviser tilstanden. Før man kan anslå at det kan være snakk om ME, er man derfor nødt til å utelukke alle andre sykdommer. Det er tidkrevende og kostbart, samtidig som man ikke har noen kur eller anerkjent behandling av ME, utover å lære seg å mestre sykdommen.
Nøyaktig hvor mange som er rammet i Norge er også veldig usikkert. Legene på Haukeland anslår at fem av 100.000 personer får sykdommen, som rammer i alle aldre, men først og fremst kvinner.
Antistoffet rituximab er egentlig en medisin mot kreft, som er utviklet av legemiddelselskapet Roche under navnet Mabthera. Da en pasient med ME utviklet lymfekreft i 2001, opplevde pasienten en dramatisk forbedring av alle ME-symptomer seks-sju uker ut i cellegiftbehandlingen. Tre måneder etter kreftbehandlingen var avsluttet begynte ME-symptomene å returnere. Det fikk legene til å tro at rituximab kunne ha en positiv effekt mot ME, og de valgte derfor å gå videre med nye forsøk.
Man skal alltid vise varsomhet ved bruk av legemidler utenfor indikasjon, altså bruke medisiner til et annet formål enn det legemidlet er ment for. Imidlertid er det både viktig og prisverdig at medisinsk personell ser etter nye løsninger der det virker som om medisinen kommer til kort.
En slik søking etter nye behandlinger underbygger hvor viktig det er med dialog mellom industrien og forskningsmiljøene. Dette kan bidra til å legge grunnlag for nye medisinske fremskritt. Antistoffet Rituximab har tidligere vist seg å være effektivt mot leddgikt, og også den gangen var det en pasient med to diagnoser - både kreft og leddgikt - som fattet legenes interesse, og sørget for at nye pasientgrupper fikk et bedre tilbud.
Jeg vil applaudere det medisinske nybrottsarbeidet til legene på Haukeland sykehus. Selv om det er legemidler som ligger til grunn for oppdagelsen, er dette industriuavhengig forskning hvor legene har utvist et fremragende skjønn for å bringe frem et medisinsk fremskritt.
Nå gjenstår det å se om nybrottsarbeidet kan gi en reell gevinst gjennom at helsemyndighetene satser på bredere forsøk som til slutt kan gjøre behandlingen tilgjengelig for de mange pasienter som sliter med ME.
onsdag 5. oktober 2011
Hvorfor tar det så lang tid å få inn ny behandling på sykehusene?
Det norske legemiddelselskapet Photocure har utviklet legemiddelet Hexvix som brukes under diagnose og behandling av blærekreft. Firmaet har imidlertid langt større problemer med å få solgt produktet sitt i Norge i forhold til andre land.
Det medfører at norske pasienter får dårlig tilgang til en god behandling som er standard i mange andre land, noe som resulterer i flere tilbakefall for norske pasienter.
Legemiddelet er tatt i bruk i en rekke land, og er også godkjent i USA. Det finnes god dokumentasjon på at det gir en samfunnsøkonomisk gevinst ved å ta i bruk legemiddelet.
Det er nesten to år siden jeg traff norske leger som pekte på at den norske finansieringsmodellen og mangel på nasjonale retningslinjer fører til at pasientene deres ikke får tilgang på dette legemiddelet. Andre leger peker på at sykehusene mangler evne til å innføre nye rutiner.
Er det ikke på tide at helsemyndighetene skjærer gjennom og sørger for at også norske pasienter får samme tilgang på denne behandlingen som pasienter i våre naboland?
Det medfører at norske pasienter får dårlig tilgang til en god behandling som er standard i mange andre land, noe som resulterer i flere tilbakefall for norske pasienter.
Legemiddelet er tatt i bruk i en rekke land, og er også godkjent i USA. Det finnes god dokumentasjon på at det gir en samfunnsøkonomisk gevinst ved å ta i bruk legemiddelet.
Det er nesten to år siden jeg traff norske leger som pekte på at den norske finansieringsmodellen og mangel på nasjonale retningslinjer fører til at pasientene deres ikke får tilgang på dette legemiddelet. Andre leger peker på at sykehusene mangler evne til å innføre nye rutiner.
Er det ikke på tide at helsemyndighetene skjærer gjennom og sørger for at også norske pasienter får samme tilgang på denne behandlingen som pasienter i våre naboland?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
