Nordmenn ligger på smertetoppen, men er likevel langt bak gjennomsnittet i Europa på diagnose og riktig behandling

Kroniske smerter kan beskrives som ”en smerte som har vart lenger enn en sykdom eller skade ville brukt på å leges”, ofte beregnet til tre til seks måneder. Hovedsakelig er det snakk om muskel- og skjelettsykdommer, som oftest rammer kvinner.

En fersk undersøkelse viser at mens hver femte person på kontinentet lider av kroniske smerter, gjelder dette hver tredje nordmann. Kronisk smerte er svært individuelt og det finnes ingen entydige grunner for at Norge er på smertetoppen i Europa.

Vurdering og behandling av kronisk smerte hører ikke under en enkelt medisinsk disiplin, og derfor blir veien mot en korrekt diagnose og tilfredsstillende behandling ofte oppstykket, vanskelig og kostbar.

Det som imidlertid er ganske klart, er at nordmenn ligger langt bak gjennomsnittet i Europa når det gjelder hvor lang tid det tar før man får diagnose og riktig behandling.

I Norge tar det gjennomsnittlig 3,2 år før en pasient med kronisk smerte får endelig diagnose - mot 2,2 år Europa sett under ett.

I Norge tar det gjennomsnittlig 3,8 år før disse pasientene får en tilfredsstillende behandling – mot 1,9 år i Europa sett under ett.

Det betyr at vi må vente et helt år ekstra på diagnose, og ytterligere to år ekstra på en tilfredsstillende behandling.

Det er – i mangel på bedre ord – både smertefullt og lite tilfredsstillende å konstatere.

Og det er ikke bare den kroniske smerten som gjør vondt. Pasienter med slike plager sliter oftere med sosiale og økonomiske problemer som en følge av situasjonen de er i. 40 prosent mener plagene virker negativt på familie og venner, og over en tredel føler plagene isolerer dem. Da kommer det neppe overraskende at slike plager ofte er forbundet med depresjon.

Kroniske smerter kan oppleves som ganske diffust for de av oss som ikke er plaget. Det gjør at mer enn hver tredje smertepasient mener andre tviler på at smertene deres er ekte, og opplever å bli beskyldt for å bruke smerte som unnskyldning for ikke å jobbe.

Det vi med sikkerhet vet, er at hele 50 prosent av alle uførevedtak skyldes kronisk smerte. Det gjør dette til den desidert viktigste enkeltårsaken til at personer blir uføretrygdet, og burde derfor også være et høyt prioritert område i det norske helsevesenet.

Det er det ikke.

I dag presenteres Pain proposal-rapporten som fokuserer på hvordan kronisk smerte behandles i Norge. Her legges det frem tre hovedutfordringer for å takle den viktigste enkeltårsak til at nordmenn blir uføretrygdet:

Det første er å øke kunnskapsnivået om kroniske smerter i medisinstudiet og spesialistutdanningen.

Det andre er forbedre samarbeidet mellom fastlege og spesialist for å unngå dyre og unødvendige undersøkelser.

Det tredje er å etablere formelle krav til ”smertespesialister” og øke antall tverrfaglige smerteklinikker. Alle sykehus med primærfunksjon bør ha et slikt smertemedisinsk tilbud.

Mer informasjon om Pain Proposal-rapporten

Les kronikk i Aftenposten idag

Et nytt medisinsk fremskritt

Et legemiddel mot kreft ser ut til å være effektivt mot den gåtefulle sykdommen kronisk utmattelsessyndrom (ME). Godt medisinsk skjønn fra oppmerksomme leger kan dermed hjelpe en pasientgruppe som har slitt med behandlingsalternativer.

Onsdag kveld fortalte TV2 historien om legene ved Haukeland sykehus som har skapt håp for de mange som sliter med kronisk utmattelsessyndrom (ME). Ved å gi ME-pasienter et kreftlegemiddel har legene klart å fjerne symptomene.

ME har lenge vært en gåte. Selv om Verdens helseorganisasjon (WHO) har klassifisert tilstanden som en sykdom i nervesystemet, vet man ikke hva som forårsaker den, og det finnes ingen laboratorietest som påviser tilstanden. Før man kan anslå at det kan være snakk om ME, er man derfor nødt til å utelukke alle andre sykdommer. Det er tidkrevende og kostbart, samtidig som man ikke har noen kur eller anerkjent behandling av ME, utover å lære seg å mestre sykdommen.

Nøyaktig hvor mange som er rammet i Norge er også veldig usikkert. Legene på Haukeland anslår at fem av 100.000 personer får sykdommen, som rammer i alle aldre, men først og fremst kvinner.

Antistoffet rituximab er egentlig en medisin mot kreft, som er utviklet av legemiddelselskapet Roche under navnet Mabthera. Da en pasient med ME utviklet lymfekreft i 2001, opplevde pasienten en dramatisk forbedring av alle ME-symptomer seks-sju uker ut i cellegiftbehandlingen. Tre måneder etter kreftbehandlingen var avsluttet begynte ME-symptomene å returnere. Det fikk legene til å tro at rituximab kunne ha en positiv effekt mot ME, og de valgte derfor å gå videre med nye forsøk.

Man skal alltid vise varsomhet ved bruk av legemidler utenfor indikasjon, altså bruke medisiner til et annet formål enn det legemidlet er ment for. Imidlertid er det både viktig og prisverdig at medisinsk personell ser etter nye løsninger der det virker som om medisinen kommer til kort.
En slik søking etter nye behandlinger underbygger hvor viktig det er med dialog mellom industrien og forskningsmiljøene. Dette kan bidra til å legge grunnlag for nye medisinske fremskritt. Antistoffet Rituximab har tidligere vist seg å være effektivt mot leddgikt, og også den gangen var det en pasient med to diagnoser - både kreft og leddgikt - som fattet legenes interesse, og sørget for at nye pasientgrupper fikk et bedre tilbud.

Jeg vil applaudere det medisinske nybrottsarbeidet til legene på Haukeland sykehus. Selv om det er legemidler som ligger til grunn for oppdagelsen, er dette industriuavhengig forskning hvor legene har utvist et fremragende skjønn for å bringe frem et medisinsk fremskritt.

Nå gjenstår det å se om nybrottsarbeidet kan gi en reell gevinst gjennom at helsemyndighetene satser på bredere forsøk som til slutt kan gjøre behandlingen tilgjengelig for de mange pasienter som sliter med ME.

Hvorfor tar det så lang tid å få inn ny behandling på sykehusene?

Det norske legemiddelselskapet Photocure har utviklet legemiddelet Hexvix som brukes under diagnose og behandling av blærekreft. Firmaet har imidlertid langt større problemer med å få solgt produktet sitt i Norge i forhold til andre land.

Det medfører at norske pasienter får dårlig tilgang til en god behandling som er standard i mange andre land, noe som resulterer i flere tilbakefall for norske pasienter.

Legemiddelet er tatt i bruk i en rekke land, og er også godkjent i USA. Det finnes god dokumentasjon på at det gir en samfunnsøkonomisk gevinst ved å ta i bruk legemiddelet.

Det er nesten to år siden jeg traff norske leger som pekte på at den norske finansieringsmodellen og mangel på nasjonale retningslinjer fører til at pasientene deres ikke får tilgang på dette legemiddelet. Andre leger peker på at sykehusene mangler evne til å innføre nye rutiner.

Er det ikke på tide at helsemyndighetene skjærer gjennom og sørger for at også norske pasienter får samme tilgang på denne behandlingen som pasienter i våre naboland?

LMI støtter kamp mot sukker og sigaretter

FN har for første gang satt ikke-smittsomme sykdommer på dagsorden, og vedtatt en erklæring for å møte denne trusselen. Dette er en kamp Legemiddelindustrien både støtter og vil være med på.

19. september vedtok FN en erklæring for å møte den globale trusselen som diabetes, KOLS, kreft og hjerte- og karsykdommer utgjør for helse, økonomi og sosial utvikling.

På verdensbasis dør altfor mange av ikke-smittsomme sykdommer, ofte på grunn av mangel på tilgang til helsetjenester. Mange av dødsfallene kan forebygges, og bare i Norge dør rundt 20 mennesker hver dag av tobakksrelaterte sykdommer.

Legemiddelindustrien har bidratt til å redusere og utrydde smittsomme sykdommer, men vi er også veldig opptatt av ikke-smittsomme sykdommer.

Medisiner er effektivt for å forebygge mange sykdommer, og Legemiddelindustrien kan redusere muligheten for at folk blir syke og belaster helsevesenet.

Røyking er et godt eksempel. Industrien har utviklet medisiner som kan hjelpe folk til å slutte å røyke, men også medisiner som kan gjøre det enklere å leve med KOLS når det først har gått så langt.

Internasjonalt rammer ikke-smittsomme sykdommer svært urettferdig, og er en hovedårsak til sosiale ulikheter i helse.

Dette er imidlertid noe vi ikke bare ser i andre land. Også i Norge er det i ferd med å bli store ulikheter. Man kan bare se øst og vest i Oslo for å finne store forskjeller i helse og helsetilbud.

Da helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen kommenterte FN-vedtaket, sa hun at vi er helt avhengig av at både privat og offentlig sektor setter dette høyt på dagsorden hvis vi skal lykkes med å hjelpe folk til å stumpe røyken, bevege seg mer, redusere alkoholbruk og spise sunnere mat.

Det er jeg helt enig i, men da må man også verdsette vaksiner og legemidler som en betydelig innsatsfaktor i helsetjenesten. Det finnes en rekke innovative og forebyggende legemidler som kan hjelpe helseministeren til å løse de store helseutfordringene, men da må man også gi legemiddelindustrien en mulighet til å bli med i diskusjonene og la oss bidra med forslag til kostnadseffektive løsninger for å bedre folkehelsen.

Utarmingen av biomedisinsk gründerskap

Det blir langt færre biomedisinske nyvinninger å høste hvis såkornmidlene blir borte.

Dagens Næringsliv skriver 5. juli at det snart ikke er rom for nyinvesteringer i såkornfondene, samtidig som det ikke er satt av nye fondsmidler i statsbudsjettet. Sveinung Hole i såkornfondet Sarsia Seed tror sågar det kan bli et vakuum på rundt to år uten denne typen aktiv kapital til selskaper i tidlig fase.

Det kan bli dramatisk for norske gründere.

Offentlige investeringer, blant annet gjennom Norges forskningsråds FUGE-program, har ført til at norsk biomedisinsk forskning rangerer høyt, og at vi har fått en underskog av små, lovende biomedisinske bedrifter der flere selskaper når klinisk fase.

Et klinisk utviklingsløp for et legemiddel strekker seg over minst åtte år og er forbundet med svært høye kostnader. Den høye risikoen gjør at private investorer søker risikoavlastning fra det offentlige, og såkornfondenes rolle er nettopp å tilføre kapital for å skape innovative, konkurransedyktige vekstforetak.

I Legemiddelindustrien er vi selvsagt glade for regjeringens initiativ til å utarbeide en nasjonal strategi for bioteknologi. Det er innen helserelatert bioteknologi at det fram til i dag er investert mest offentlige midler – og hvor kompetansen nå er best.

Samtidig er vi bekymret for utarmingen av vekstvilkårene for de mange små selskapene som skal utgjøre den fremtidige nasjonale satsingen innen bioteknologi. Den store utfordringen fremover er å konvertere forskningsinnsatsen til samfunnsnytte og næringsdrift.

Spesielt bioteknologi på helseområdet kan ha stor overføringsverdi til andre sektorer. Ikke bare hjelper man nye innovative legemidler til å nå nye store pasientgrupper med alvorlige sykdommer, man legger også grunnlag for etablering av nye selskaper og nye kunnskapsarbeidsplasser. Et slikt løft for norsk biomedisin vil øke kvaliteten på fremtidige norske helsetjenester.

De små bioteknologiske selskapene som skal komme seg gjennom “blodbadet” i startfasen har ikke råd til to år med “vakuum” og stillstand. Det er bra med løfter og intensjoner om fremtidig innsats, men hvis Regjeringen ikke innser at flere såkornmidler må inn i høstens statsbudsjett, kan det bli en langt tynnere underskog å bygge en nasjonal strategi på.

Da dør rett og slett kua mens gresset gror, selv om sola skinner aldri så mye.

Hvor stolte skal vi slå oss på røykerbrystet?

Selv om vår strenge tobakkspolitikk bidrar til at stadig færre unge begynner å røyke, må vi ikke glemme hvilke enorme verdier som ligger i å hjelpe eldre til å slutte.

Aftenposten skrev på lørdag at Norges tobakkspolitikk er blant de strengeste i Europa. Det er selvsagt gledelig at forbud og restriksjoner bidrar til at svært få unge starter å røyke, noe som bidrar stort til å bedre folkehelsen på lang sikt. Imidlertid er det et faktum at vi fortsatt har 700.000 som røyker daglig.

I aldersgruppen 45-64 år har det vært ekstremt liten endring i røykemønsteret det siste året. I denne gruppen røyker nesten 1 av 4 kvinner og menn – hver eneste dag. Det er også i denne gruppen at det er vanlig at røykerelaterte sykdommer først oppdages.

Verdens helseorganisasjon (WHO) besøkte Norge i fjor og gikk gjennom myndighetenes røykesluttarbeid. De påpekte at vi er på topp i restriksjoner og forbud, men samtidig etterlyste de økt innsats i form av tiltak for å bidra til at de som allerede er røykere klarer å slutte.
Det er fryktelig vanskelig å slutte å røyke – det vet alle som har forsøkt. Blant de som forsøker å slutte bare ved hjelp av egen viljestyrke, er det kun mellom 3 til 5 prosent som er røykfrie etter ett år. Enda flere forbud og restriksjoner vil ikke gjøre det enklere å slutte når man først har startet.

Derimot kan røykere få gode råd og bistand hos sin lege for å få hjelp til å bli kvitt sin nikotinavhengighet. Dette er en samfunnsøkonomisk viktig oppgave. I følge Helsedirektoratet koster røyking Norge inntil 80 milliarder kroner per år, og for hver prosent andelen røykere går ned, vil samfunnet spare 2-3 milliarder kroner årlig.

1 av 3 krefttilfeller skyldes røyking, og jeg kunne holdt det gående lenge om sykdommer og skadevirkninger som forringer livskvalitet både til de som røyker og deres pårørende. Jeg skal imidlertid nøye meg med å peke på hvor mange som dør som følge av røyking:
Hver eneste dag dør 18 personer i Norge på grunn av røyking, hver uke dør tilsvarende to fulle regiontogvogner, og i året tilsvarer dette en by på størrelse med Risør – 6700 nordmenn dør hvert år på grunn av røyking.

Når vi i dag markerer Verdens røykfrie dag, kan vi selvsagt være stolte av at vi er gode, ja faktisk nesten aller best, på forbud og restriksjoner. Men før vi slår oss altfor hardt på brystet, bør vi ta inn over oss kritikken fra WHO om at vi langt fra er best i Europa på målrettede tiltak for å hjelpe de flere hundre tusen som vil bli varig røykfrie.

I dag er røyking den største epidemien i Norge som vi faktisk kan gjøre noe med. Mange tusen røykere vet utmerket godt hvilke gevinster som venter egen lommebok og helse hvis de først klarer å slutte. Da bør veien være rimelig kort for å se hvilken effekt økt innsats fra myndighetene kan ha på samfunnsøkonomi og folkehelse.

Uforståelig sleivspark

Allmennlege Gisle Roksund vil utfordre myndighetene ved å lansere en ny forebyggingstrategi. Så blir det et sleivspark til legemiddelindustrien også, gjengitt på NRK i dag tidlig.

Roksund er skeptisk til medisinsk risikokartlegging, han nevner blodtrykk og kolestrereolmålinger, og vil legge større vekt på helserisisko knyttet til sosiale forhold og arbeid.

Jeg kan ikke forstå at det skal være noen motsetninger mellom kunnskapsbasert medisinsk behandling og arbeidet med å forebygge sykdom i bred forstand. Men legene har jo et spesielt ansvar i kontakt med pasienter. Vi forventer jo faktisk at legene kan gi oss medisinske råd og behandling når vi oppsøker dem, ikke først og fremt ordne opp på arbeidsplassen våre. Ved mistanke om sykdom forventer vi at legene bekrefter eller avkrefter sykdom og bruker kunnskapen sin til å få oss friske.

Så til sleivsparket til industrien. Roksund hevdet at legemiddelindustrien presser legene til å behandle og sykemelde unødvendig. En oppsiktsvekkende påstand som jeg har bedt om å få dokumentert. Hvordan industrien kan presse allmennlegene til noe som helst er for meg uforståelig. At kunnskapsbasert medisinsk behandling basert på riktige legemidler skulle medføre flere sykemeldinger er også en alvorlig påstand som vi er nødt til å gå nærmere inn på. Vi vil gjerne gå inn i en dialog med allmennlegene og legeforeningene om dette så raskt som mulig.

Legemiddelindustrien er en viktig bidragsyter til det norske helsevesenet, men det er tross alt legene som utfører den medisinske vurderingen av hver enkelt pasient. Derfor må vi også kunne forvente at legene har en så god og oppdatert kompetanse at de gir både riktige råd og riktige medisiner i hvert enkelt tilfelle.