onsdag 26. oktober 2011

Nordmenn ligger på smertetoppen, men er likevel langt bak gjennomsnittet i Europa på diagnose og riktig behandling

Kroniske smerter kan beskrives som ”en smerte som har vart lenger enn en sykdom eller skade ville brukt på å leges”, ofte beregnet til tre til seks måneder. Hovedsakelig er det snakk om muskel- og skjelettsykdommer, som oftest rammer kvinner.

En fersk undersøkelse viser at mens hver femte person på kontinentet lider av kroniske smerter, gjelder dette hver tredje nordmann. Kronisk smerte er svært individuelt og det finnes ingen entydige grunner for at Norge er på smertetoppen i Europa.

Vurdering og behandling av kronisk smerte hører ikke under en enkelt medisinsk disiplin, og derfor blir veien mot en korrekt diagnose og tilfredsstillende behandling ofte oppstykket, vanskelig og kostbar.

Det som imidlertid er ganske klart, er at nordmenn ligger langt bak gjennomsnittet i Europa når det gjelder hvor lang tid det tar før man får diagnose og riktig behandling.

I Norge tar det gjennomsnittlig 3,2 år før en pasient med kronisk smerte får endelig diagnose - mot 2,2 år Europa sett under ett.

I Norge tar det gjennomsnittlig 3,8 år før disse pasientene får en tilfredsstillende behandling – mot 1,9 år i Europa sett under ett.

Det betyr at vi må vente et helt år ekstra på diagnose, og ytterligere to år ekstra på en tilfredsstillende behandling.

Det er – i mangel på bedre ord – både smertefullt og lite tilfredsstillende å konstatere.

Og det er ikke bare den kroniske smerten som gjør vondt. Pasienter med slike plager sliter oftere med sosiale og økonomiske problemer som en følge av situasjonen de er i. 40 prosent mener plagene virker negativt på familie og venner, og over en tredel føler plagene isolerer dem. Da kommer det neppe overraskende at slike plager ofte er forbundet med depresjon.

Kroniske smerter kan oppleves som ganske diffust for de av oss som ikke er plaget. Det gjør at mer enn hver tredje smertepasient mener andre tviler på at smertene deres er ekte, og opplever å bli beskyldt for å bruke smerte som unnskyldning for ikke å jobbe.

Det vi med sikkerhet vet, er at hele 50 prosent av alle uførevedtak skyldes kronisk smerte. Det gjør dette til den desidert viktigste enkeltårsaken til at personer blir uføretrygdet, og burde derfor også være et høyt prioritert område i det norske helsevesenet.

Det er det ikke.

I dag presenteres Pain proposal-rapporten som fokuserer på hvordan kronisk smerte behandles i Norge. Her legges det frem tre hovedutfordringer for å takle den viktigste enkeltårsak til at nordmenn blir uføretrygdet:

Det første er å øke kunnskapsnivået om kroniske smerter i medisinstudiet og spesialistutdanningen.

Det andre er forbedre samarbeidet mellom fastlege og spesialist for å unngå dyre og unødvendige undersøkelser.

Det tredje er å etablere formelle krav til ”smertespesialister” og øke antall tverrfaglige smerteklinikker. Alle sykehus med primærfunksjon bør ha et slikt smertemedisinsk tilbud.

Mer informasjon om Pain Proposal-rapporten

Les kronikk i Aftenposten idag

fredag 21. oktober 2011

Et nytt medisinsk fremskritt

Et legemiddel mot kreft ser ut til å være effektivt mot den gåtefulle sykdommen kronisk utmattelsessyndrom (ME). Godt medisinsk skjønn fra oppmerksomme leger kan dermed hjelpe en pasientgruppe som har slitt med behandlingsalternativer.

Onsdag kveld fortalte TV2 historien om legene ved Haukeland sykehus som har skapt håp for de mange som sliter med kronisk utmattelsessyndrom (ME). Ved å gi ME-pasienter et kreftlegemiddel har legene klart å fjerne symptomene.

ME har lenge vært en gåte. Selv om Verdens helseorganisasjon (WHO) har klassifisert tilstanden som en sykdom i nervesystemet, vet man ikke hva som forårsaker den, og det finnes ingen laboratorietest som påviser tilstanden. Før man kan anslå at det kan være snakk om ME, er man derfor nødt til å utelukke alle andre sykdommer. Det er tidkrevende og kostbart, samtidig som man ikke har noen kur eller anerkjent behandling av ME, utover å lære seg å mestre sykdommen.

Nøyaktig hvor mange som er rammet i Norge er også veldig usikkert. Legene på Haukeland anslår at fem av 100.000 personer får sykdommen, som rammer i alle aldre, men først og fremst kvinner.

Antistoffet rituximab er egentlig en medisin mot kreft, som er utviklet av legemiddelselskapet Roche under navnet Mabthera. Da en pasient med ME utviklet lymfekreft i 2001, opplevde pasienten en dramatisk forbedring av alle ME-symptomer seks-sju uker ut i cellegiftbehandlingen. Tre måneder etter kreftbehandlingen var avsluttet begynte ME-symptomene å returnere. Det fikk legene til å tro at rituximab kunne ha en positiv effekt mot ME, og de valgte derfor å gå videre med nye forsøk.

Man skal alltid vise varsomhet ved bruk av legemidler utenfor indikasjon, altså bruke medisiner til et annet formål enn det legemidlet er ment for. Imidlertid er det både viktig og prisverdig at medisinsk personell ser etter nye løsninger der det virker som om medisinen kommer til kort.
En slik søking etter nye behandlinger underbygger hvor viktig det er med dialog mellom industrien og forskningsmiljøene. Dette kan bidra til å legge grunnlag for nye medisinske fremskritt. Antistoffet Rituximab har tidligere vist seg å være effektivt mot leddgikt, og også den gangen var det en pasient med to diagnoser - både kreft og leddgikt - som fattet legenes interesse, og sørget for at nye pasientgrupper fikk et bedre tilbud.

Jeg vil applaudere det medisinske nybrottsarbeidet til legene på Haukeland sykehus. Selv om det er legemidler som ligger til grunn for oppdagelsen, er dette industriuavhengig forskning hvor legene har utvist et fremragende skjønn for å bringe frem et medisinsk fremskritt.

Nå gjenstår det å se om nybrottsarbeidet kan gi en reell gevinst gjennom at helsemyndighetene satser på bredere forsøk som til slutt kan gjøre behandlingen tilgjengelig for de mange pasienter som sliter med ME.

onsdag 5. oktober 2011

Hvorfor tar det så lang tid å få inn ny behandling på sykehusene?

Det norske legemiddelselskapet Photocure har utviklet legemiddelet Hexvix som brukes under diagnose og behandling av blærekreft. Firmaet har imidlertid langt større problemer med å få solgt produktet sitt i Norge i forhold til andre land.

Det medfører at norske pasienter får dårlig tilgang til en god behandling som er standard i mange andre land, noe som resulterer i flere tilbakefall for norske pasienter.

Legemiddelet er tatt i bruk i en rekke land, og er også godkjent i USA. Det finnes god dokumentasjon på at det gir en samfunnsøkonomisk gevinst ved å ta i bruk legemiddelet.

Det er nesten to år siden jeg traff norske leger som pekte på at den norske finansieringsmodellen og mangel på nasjonale retningslinjer fører til at pasientene deres ikke får tilgang på dette legemiddelet. Andre leger peker på at sykehusene mangler evne til å innføre nye rutiner.

Er det ikke på tide at helsemyndighetene skjærer gjennom og sørger for at også norske pasienter får samme tilgang på denne behandlingen som pasienter i våre naboland?