Allmennlege Gisle Roksund vil utfordre myndighetene ved å lansere en ny forebyggingstrategi. Så blir det et sleivspark til legemiddelindustrien også, gjengitt på NRK i dag tidlig.
Roksund er skeptisk til medisinsk risikokartlegging, han nevner blodtrykk og kolestrereolmålinger, og vil legge større vekt på helserisisko knyttet til sosiale forhold og arbeid.
Jeg kan ikke forstå at det skal være noen motsetninger mellom kunnskapsbasert medisinsk behandling og arbeidet med å forebygge sykdom i bred forstand. Men legene har jo et spesielt ansvar i kontakt med pasienter. Vi forventer jo faktisk at legene kan gi oss medisinske råd og behandling når vi oppsøker dem, ikke først og fremt ordne opp på arbeidsplassen våre. Ved mistanke om sykdom forventer vi at legene bekrefter eller avkrefter sykdom og bruker kunnskapen sin til å få oss friske.
Så til sleivsparket til industrien. Roksund hevdet at legemiddelindustrien presser legene til å behandle og sykemelde unødvendig. En oppsiktsvekkende påstand som jeg har bedt om å få dokumentert. Hvordan industrien kan presse allmennlegene til noe som helst er for meg uforståelig. At kunnskapsbasert medisinsk behandling basert på riktige legemidler skulle medføre flere sykemeldinger er også en alvorlig påstand som vi er nødt til å gå nærmere inn på. Vi vil gjerne gå inn i en dialog med allmennlegene og legeforeningene om dette så raskt som mulig.
Legemiddelindustrien er en viktig bidragsyter til det norske helsevesenet, men det er tross alt legene som utfører den medisinske vurderingen av hver enkelt pasient. Derfor må vi også kunne forvente at legene har en så god og oppdatert kompetanse at de gir både riktige råd og riktige medisiner i hvert enkelt tilfelle.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hyggelig å finne denne bloggen.
SvarSlettMitt spørsmål er om det er innenfor retningslinjene for hva man godtar som diagnostisering, at man lar behandlingen fungere som diagnostiseringsmetode.
Det er "lagt et press" på fastlegen om at pasienten må få diagnose og behandling innen en fastsatt tidsfrist, for å følge reglene hos NAV slik at pasienter ikke skal miste økonomiske ytelser.
Kravet om diagnose og behandling er ufravikelig i NAVs papirer, og det er ikke alltid tidsfristen gir tilstrekkelig tid til tilfredsstillende diagnostisering.
Jeg har spesielt reagert på at behandlingen settes inn etter "for å se om det hjelper" prinsippet, og dermed blir behandlingen selve diagnostiseringsformen, f.eks. slik man gjør det med astmamedisin.
Ved å fastslå nedsatt pustekapasitet, men uten å undersøke om årsakene til den nedsatte pusteaktiviteten er noe annet enn astma, tilbys man pusteapparat for å se om det hjelper.
En av de mulige bivirkningene til denne inhalatoren er astma. Dermed kan behandlingen, som fungerer som en diagnoseform, gi plagen den skulle hjelpe mot.
Det er svært få som først får utelukket om de har andre årsaker til pusteproblemene, f.eks mykoplasma, som florerer i barnehager og dermed i svært mange hjem, og som krever en helt annen form for behandling.
Jeg syns det er betenkelig at man medisinerer før diagnosen er entydig, og at man lar behandlingen fungere som diagnostiseringsmetode.
Jeg ser bare to motiver for en slik utvikling, tidspress og/eller økonomisk belønning.
Det er svært sørgelig når dette rammer barn.